Kulturelle næringer og kreative næringer

Hva er det egentlig?

Hva er egentlig kulturelle næringer? Og hva er kreative næringer? Er det det samme eller rommer begrepene forskjellige bransjer? Eller handler det ikke om bransjer, men om hvor kreative de som driver bedriften er? Og hva er hensikten med denne inndelingen i det hele tatt? Er kulturelle og kreative næringer annerledes enn andre næringer? Har de andre behov? Bidrar de med andre ting enn andre næringer? Hvorfor trenger vi egne begreper for dem? Er ikke alle næringer kreative? 

--

Fabrikken, som et nærliggende eksempel, hadde opprinnelig kulturnæringer som målgruppe. I de siste årene har vi hengt på kreative næringer. Fordi mange av våre kollegaer (andre samlokaliseringer og coworkingsteder) er til for blant andre kreative næringer. Og fordi støtteapparatet, som Innovasjon Norge og Kulturrådet, retter side ordninger mot kreative næringer. Eller kulturelle og kreative næringer. 

Også forskerne har gått fra å snakke og skrive om kulturnæringer til kulturelle og kreative næringer. 

Kunnskapsverket – Nasjonalt senter for kulturelle næringer – har i fem år forsket, utviklet og formidlet kunnskap. De startet ut i med å snakke om kulturnæringer. I sin sluttrapport, Vareopptelling Kunnskapsverket 2014 – 2019, oppsummerer de hva de har lært om kulturelle og kreative næringer. Den som best kan forklare nærmere for oss hva dette handler om er professor Atle Hauge som har ledet Kunnskapsverket. 

Intervju med Atle Hauge

-- Hvorfor disse navnene, Atle, og hva er skillet på dem? Utviklingen av begrepet kulturell og kreativ næring kan spores tilbake til Theodor Adorno og Max Horkheimers kritiske essay ‘The culture industry – enlightenment as mass deception’ fra 1944. Kulturnæring var profittmotivert, uten kvalitative eller estetiske mål. Adorno og Horkheimer så en iboende selvmotsigelse og logisk brist i å koble kunst med næring, gjennom en kritisk tolkning av konsekvensene dette vil ha i et masse/elite-perspektiv. Vi ser at denne kritikken fortsatt preger noe av debatten den dag i dag. 

-- De skrev om kulturnæring, når kommer kreativ næring inn i bildet? For å finne ut hvorfor kulturelle og kreative næringer har fått den plassen de har fått de siste tiårene, er det aktuelt å starte analysen med studier på kulturnæringer gjort av UNESCO på 80-tallet, der man så på musikk, kunst, publisering og filmer. Disse studiene refererer hovedsakelig til den tradisjonelle kulturøkonomien (se over). Imidlertid har feltet de senere årene dreiet vekk fra dette og mot et bredere perspektiv. Forskningen fra Kulturdepartementet i Australia i 1994 og det meget innflytelsesrike bidraget fra Department for Culture Media and Sports i Storbritannia "Creative Industries Mapping" fra 1998 har i stor grad bidratt til dette. Dette satte på mange måter standarden for tilsvarende kartlegginger i veldig mange land. Denne overgangen brakte også med seg et skift i hvilket begrep man brukte for å beskrive virksomheten.

-- Kreativ næring rommer kulturnæringer og noe mere – er det sånn å forstå? I Storbritannia innførte man begrepet "creative industries". Dette ble dels begrunnet med at man da kunne inkludere næringer som ikke tradisjonelt hørte hjemme i kulturøkonomien, som for eksempel software. Dette gjorde at virksomheten ble vesentlig større (enkelte hevder at den ble "blåst opp"), og dermed var det en enklere øvelse å vise hvor viktig den var rent økonomisk. Dessuten er det flere som argumenterer for at dette var et strategisk grep fra daværende statsminister Blair som en del av en ny-liberalistisk politikk, som fikk sin konkrete utforming gjennom New Public Management og Den tredje vei. Det var, og er, en politikk som litt forenklet går ut på at markedskreftene i større grad skal være med å bestemme hvordan vi organiserer samfunnet. På kulturfeltet skapte dette mye motstand hos den tradisjonelle kultur og kunst-sektoren – hvor mange kjente seg fremmedgjort overfor sine nye "kollegaer" i den kreative industrien, med en helt egen og annerledes logikk og ikke minst språk. På mange måter følte de seg brukt av Blair og New Labour i et forsøk på å merkevarebygge Storbritannia som mer framoverlent og en del av den nye økonomien.

-- Så begrepene er politisk ladet? Det har med til tider vært høy temperatur rundt bruken av begreper for å beskrive denne samlingen næringer. Denne har ikke blitt mindre av at disse ofte har fått en hovedrolle i strategier for utvikling av byer eller fornyelse av bydeler. Charles Landrys The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators fra 2000 og ikke minst Richard Floridas bestselger The Rise of the Creative Class fra 2002 satte fart på denne utviklingen. Begge disse bøkene har skapt mye (emosjonelt) engasjement – både fra tilhengere og motstandere. 

-- Hva tenker du i dag er riktig begrepsbruk? I Kunnskapsverket har vi foretrukket begrepet kulturelle næringer, noe som dels er begrunnet med oppdraget vi i sin tid fikk fra Kulturdepartementet  - og en historisk tradisjon. Østlandsforskning på Lillehammer var blant de første forskningsmiljøene i Norge som kartla disse næringene, og de argumenterte i sin tid godt for hvorfor dette var det mest nyttige og dekkende begrepet. Flere av de som nå forsker på dette har sin bakgrunn herfra. Et annet ledende forskingsmiljø er BI og deres BI:CCI, BI Centre for Creative Industries, som ledes av professor Anne-Britt Gran. De foretrekker kreative næringer. Hos de to ledende virkemiddelaktørene for næringen, Kulturrådet og Innovasjon Norge, ser det ut til at kulturelle og kreative næringer er betegnelsen man bruker offisielt. I dagligtale og på sosiale medier (i emneknagger og dess like) kan man like fullt får inntrykk av at kreative næringer blir stadig vanligere.

I internasjonal forskning og akademia kan det virke som om det litt tungvinte "cultural and creative industries" (gjerne forkortet CCI) nå vinner terreng. Dette er nok fordi man kjenner konnotasjonen og historien til feltet. Bruker man enten "cultural" eller "creative industries havner man fort i en debatt om begrepsbruk og historie. Derfor garderer mange seg og bruker begge. På den måten signaliserer man at ønsker å se på økonomisk dynamikk i bransjen og mindre den politiske økonomien. 

-- Nå har dere samlet kunnskap om disse næringene i fem år – hva er det morsomste dere har funnet ut? Det første som slo meg da Kunnskapsverket startet opp for drøye fem år siden, er hvor mye flinke og kreative mennesker som trekkes mot denne næringen. Og det samme gjelder fortsatt – det er ikke tvil om at den beste ressursen man har i den kulturelle og kreative næringen er, for å si det på forskerspråk - humankapitalen. Samtidig er det helt åpenbart at de politiske innsatsfaktorene har endret seg med årene, hvor også flere samfunnsaktører har tatt eierskap til feltet. Noe av det viktigste vi fant, og som dukker opp igjen og igjen i ulike forskningsprosjekter, er at denne gruppen bedrifter og organisasjoner som lever av å selge mer eller mindre kulturelle produkter og tjenester på et mer eller mindre kommersielt marked lever med iboende spenning. På den en siden er det krav om inntjening og man forholder seg til et marked, på den andre er det skaperkraften, djervheten og det kreative som er drivkreftene. Denne spenningen må man ta på alvor om man vil jobbe i eller med kulturelle og kreative næringer.

Et av funnene våre, som reflektert dette, er at språk og begreper forvirrer og provoserer. En terminologi hentet fra næringslivet kan virke fremmedgjørende og til og med provoserende for mange i kulturfeltet, spesielt i de delene med høy grad av offentlig finansiering, hvor den viktigste motivasjonen for mange ikke er profitt. 

På den andre siden viser det seg at om det er næringsutvikling man vil ha, må man ofte bevege seg ut i verdikjeden. Det er sjelden man finner det største potensiale for nye arbeidsplasser eller (økonomisk) verdiskaping hos kunstneren eller artisten – det finner man i stedet hos de som leverer tjenester eller formidler verkene ut til et publikum. 

Atle Hauge

Magasinet gjorde en kjapp uvitenskapelig rundspørring til fotfolk i vår umiddelbare nærhet om deres forhold til begrepene kulturnæring, kulturell næring og kreativ næring. 

Ingen av dem bruker kulturell næring, det oppleves som litt fjernt. Kulturnæring oppfattes som litt avleggs og kultur i seg selv som utvannet, som noe som kan bety så mangt. 

Kreativ næring, derimot, gir bare gode assosiasjoner.

"Jeg bruker begrepet kreativ næring. Det føles nærere enn kulturell."

Design og utvikling: VAKKER Design AS